fredag, august 27, 2010

Green rain


I dagens Morgenbladet(papir)utgave annonseres det for ULTIMA Oslo Contemporary Music Festival.
Et foto av en mann som blåser i en liten (dommer?)fløyte, en 2-3 meter foran han et stativ og en sky av opphakket salat. Teksten under bildet:
Lettuce Music for Sten Hanson:the piece requires two performers, a head of lettuce on a music rack, a whistle and a small charge of explosive. Short signals on whistle. Head of lettuce explodes: A green rain. Long signal on whistle.
- Bengt av Klintberg, 1963.

Denne teksten finnes på side 129 HER, i r e - r e c e i v e d i de a s a generative dictionary for research on research, 2006.

Bengt af Klintberg er en svensk kunstner og folklorist kjent for bøker som Råttan i pizzan. Han er også Fluxuskunstner.

Teksten over er en beskrivelse av en performance han gjorde i Oslo i 1963. En av Fluxus idéer er å dele, derfor har de utgitt flere hefter med beskrivelser av performancer, en slags poetiske oppskrifter, til fri benyttelse av de som måtte ønske å gjenoppføre performancene. Finnes i pdf HER.

Da jeg gikk på SHKS (1990-95) hadde vi en periode performanceworkshop med en annen Fluxuskunstner, Ken Friedman. Vi jobbet blandt annet med disse Fluxusheftene. Jeg falt for Green rain!
Professoren vår, Hilmar Fredriksen skulle ha et foredrag om performance på Arkitekhøgskolen. Han ville heller vise enn å snakke og inviterte gruppa som jobbet med performance til å bli med. Det blei et skikkelig bra performanceprogram. Jeg gjorde Bengt av Klintbergperformancen bl.a.. (alene, ikke med two performers).

Litt om forberedelsen til performancen: en liten mengde sprengstoff, hvor skulle jeg få det fra? Jo, i en fargehandel oppe i Bogstadveien hadde de utsalg av sprengstoff. Men man måtte ha tillatelse for å kjøpe det. Jeg forhørte meg om hva jeg måtte ha for å sprenge et salathode i passelige filler. Mannen bak disken ble mer og mer rød i hodet under vår samtale. Han trodde vel det var skjult kamera eller noe og skjønte enda mindre når det ikke var det. Fenghetter var saken. Så gikk jeg til politihuset på Grønland og forklarte en politimann hva jeg skulle bruke fenghettene til. Og jeg fikk tillatelse til å kjøpe noen fenghetter. Slik at jeg kunne øve meg litt før vi skulle ha forestillingen på Arkitekhøgskolen. Jeg gikk tilbake til fargehandelen og la lappen på disken og fikk fenghettene mine. Tilbake på skolen ryddet jeg et lite rom ute ved baktrappa og rigget til notestativet, salathodet med fenghette stukket opp i og ledning til batteriet. Men det var så skummelt å skulle koble til ledningen. Faktisk turte jeg ikke gjøre det før tidlig på morgenen den dagen vi skulle ha forestillingen. Det smalt så det stakk i kroppen etterpå.

Performancen på Arkitekthøgskolen gikk helt fint, bortsett fra at notestativet veltet i eksplosjonen. Salathodet ble forvandlet til grønt regn, ikke bare hakkemat. Jeg sto ca 1 meter fra notestativet. På veggen bak meg ble silutten min stående i hvitt mens resten av veggen var grønn av regnet.
Ken Friedman fortalte Bengt av Klintberg om performancen over telefon. Bengt lå så høyt at hans datters kanin fikk panikk i buret sitt.


fredag, august 20, 2010

Armenelos aka Santorini i SL





Ikke så varmt som i virkeligheten, så ikke vær redd for å teleportere hit, slik som Plurabelle Posthorn har gjort: http://maps.secondlife.com/secondlife/ARMENELOS/149/109/21

torsdag, august 19, 2010

torsdag, juni 03, 2010

En spiker




Lørdag den 8. mai var jeg og nevøen på Kulturringens håndverksdager på Ullensaker museum ved Gardermoen. Guttungen fikk prøve seg som smed og smidde den fine spikeren du ser over.
Dagen før hadde DH-klassen min på Nes vgs vært der, sammen med mange andre DH-klasser fra Akershus. De fikk prøve forskjellig utrydningstruete gamle håndverksfag.
Kulturringen er Akershus opplæringskontor for gamle håndverksfag.

Louise Bourgeois


Billedkunstneren Louise Bourgeois døde 31. mai. Hun ble 98 år og var aktiv til det siste. Først da hun var i 70-årene hadde hun sitt store gjennombrudd og har siden vært på manges favorittliste, også min.
Føste gang jeg virkelig la merke til henne var da vi var på studietur til New York med SHKS, institutt for Farge, oktober 1994. Vi så utstillingen hennes The red rooms på Peter Blum. Flyet vårt hjem var forsinket og vi måtte vente flere timer før vi kom avgårde. Jeg intervjuet mine medstudenter om hvilke kjendiser de hadde sett, hva som hadde gjort sterkest inntrykk på turen o.a.. På spørsmål om største kunstopplevelse scoret "gamla" høyt hos mange. Jeg spurte meg selv: "Nina, hva likte du best?" "Desidert Louise Bourgeois." Jeg var solgt. (Jeg hadde sett utstillingen hennes i den amerikanske pavilliongen på Venezia biennalen i 1993 også, men den gikk ikke til hjerte på meg slik som The red rooms gjorde.) Det var noe med at det var så inderlig, så intimt, så sårt og så vakkert. Og helt originalt utformet med trådsnellestativet, kontrasten mellom den tynne tråden og massen av tråd i snella, den ene turkise snella mot de mange røde. Den rosa hengende tunge gummiformen med tynne nåler stukket i med røde tråder tredd i nålene. Leketoget på den harde røde dobbeltsenga. De underlige oppkveila røde glasspølsene og hendene. De tunge brune dørene som bygde opp de to små rommene. Det å gå inn i rommene, inn i en fortetta følelse. Sorg. Varme.
Mine skisser/notater fra The red rooms-utstillingen:



Om Heksemonumentet i Vardø og Louise Bourgeois bidrag til det HER.