


Ikke så varmt som i virkeligheten, så ikke vær redd for å teleportere hit, slik som Plurabelle Posthorn har gjort: http://maps.secondlife.com/secondlife/ARMENELOS/149/109/21
- fordi skjønnheten er mangfoldig, mangfoldet er skjønt, fordi denne bloggen kanskje skal handle om dét etterhvert, og fordi Anna was, Livia is, Plurabelle's to be.
![]() Lothar Apfelbaum, en annen av kunstnerne. | SL Dumpster-prosjektet er ett av 11 Rhizome-støtta prosjekter. Se 2008 Commissions. Alle prosjektene blir vist på Rhizome.org og på the New Museum of Contemporary Art, og arkivert i the ArtBase. Besøk SL Dumpster HER. Det verste av alt er at prosjektet varer et helt år... |
![]() | ![]() |
Tran Spire er altså han med det turkise håret og den magenta-prikkete drakten, hvis det skulle være noen tvil om det.
Her står vi ute på scenegulvet med videokappene på. Den samme videoen med Tran i WOW vises både på kappene og på skjermene langs gulvet. Tran Spire helt til venstre i bildet.
Performancen ble vist under Second LIVE, også kalt Virtual Flux: two afternoons of interventions in Second Life, som var en del av the LIVE Biennial of Performance Art, arrangert av Western Front fra og i Vancouver 18.-22.oktober, 2007.
Tran Spire (rl Doug Jarvis) planlegger ekspedisjoner over i andre virtuelle verdener etterhvert og jeg regner med at han vil dele sine erfaringer med oss i en eller annen kunstnerisk form.
![]() ![]() ![]() ![]() |
På utstillingen viser jeg en del av mine egne ting, 2d og 3d, verk av inviterte og venner fra rl (real life) og SL (Second Life), og en del verk fra kunstsamlingen min (for jeg har begynt som kunstsamler også).
På åpningen vil det være en performance av den canadiske kunstneren Jeremy Owen Turner; Wirxli Flimflam er navnet hans i Second Life. Det er så herlig! Han er en av favorittkunstnerne min der inne, pluss Gazira Babeli. Hun er også med på utstillingen.
Wirxli har med seg to gjester i performancen.
Info fra Wirxli:
FRIDAY, May 25, 2007: 2-4 PM SL time...
"nOObjectivity #1" - A critical nOObject series #1 by Wirxli Flimflam.
Curator: Plurabelle Posthorn
Featuring these in-world critics as Flimflam's special guests:
Dr. Lisa Dapto (Dr. Lisa Dethridge) - lisa.dethridge@rmit.edu.au
Dr. Pastichan Yifu (Dr. Patrick Foon Chan) - patrick.chan@ems.rmit.edu.au
BIOS:
1) Wirxli Flimflam (Jeremy Owen Turner) is a performance artist and the co-founder of the pioneering performance art group in Second Life called, Second Front - http://slfront.blogspot.com/
Flimflam is also the Director of Avatar Development for the LIVE Biennial of Performance Art in Vancouver, Canada.http://wirxliflimflam.blogspot.com/
2) Lisa Dethridge has taught at New York University, the American Film Institute, University of California, Los Angeles (UCLA); the Australian Film, TV and Radio School (AFTRS) and University of Melbourne.
She has a PhD, in Media Ecology from New York University, an M.A. in Political Science and a B.A. (hons.) in Fine Arts and Lit. from Melbourne University.
Lisa has conducted research across the spectrum of electronic communications and media. She has worked as a research analyst for the United Nations Secretariat in New York, for NASA (US National Aerospace and Aeronautics Agency) in Houston and for Telstra and Telecom Australia. Most recently she has designed scripts for Multi-User Virtual Environment Second Life for clients including Telstra Big Pond and ABC Television. She has produced and developed script and story material for major and independent studios and networks including Fox, Warner, Working Title, MTV, CBS, NBC, Ted Turner CNN, Granada, SBS, Dempa Japan, Conde Nast; the Australian Film Commission, the Film Finance Corporation, ABC Australia, Artist Services, 3RR Radio, TV New Zealand and Vogue magazine.
3) Patrick Chan has just completed his PhD at Melbourne's RMIT University in Australia. Chan's dissertation examined the production of South-East Asian post-colonial spatiality and subjectivity in relation to theoretical writing and design practices through the School of Architecture and Design at Melbourne’s RMIT University.
His current research continues to look at how theoretical writing can become part of the design process and is not merely as a tool for reflection.
This entails looking at different ways in which designers and design theorists may treat the composition of theoretical texts.
![]() "Står som pinne i kuskit" er Trines karakteristikk av Bentes bilder. Alltid er farger og komposisjon smakk på plass, aldri et malplassert strøk. Godt å se på. Men vi ble advart på turen til Moss: bildene er mer dystre nå. Bente har forlatt den Donald Duck-aktige humoren som hun har brukt i bildene sine i mange år nå, og som har gitt selv det verste forlis, det være seg med båt eller fly, en viss sjarme. Uten at hun har planlagt det slik, å forlate humoren. Jeg tenker at det er bra. Det er en uvane å smile når man holder på å dø. |
![]() Ja, det var jo ikke bare Bente, Bente Louise Aas, som hadde åpning denne nydelige vårdagen på Jeløya. Bente stiller ut i gruppe denne gangen. Over ser du damene få blomster av kuratoren. Brita Skybak, Yngvild Nergaard og Bente har funnet hverandre og søkt utstillingplass sammen i det siste. Fordi de gjenkjenner noe i hverandres kunstnerskap. Kuratoren kalte det for naivistisk surrealisme. Tja, kanskje, kanskje ikke. De har ikke funnet et presist ord for det selv, det de måtte ha til felles. Syns selv det er lettest å se likhetstrekk i Bente og Yngvild sine bilder, både i fargeholdning; brunt, og ofte mange ganske kulørte kulørtoner (NCS-terminologi...), og i de underfundige motivene, som Bentes kjøkkenkrakk ute på bakken og Yngvilds lamper oppe i furutreet. Inneting tatt med ut. Det er jo det unheimliche, at man får frem en fremmedhet ved det kjente. Og de bruker begge tilsynelatende folketomme modernistiske hus med opplyste rom som motiv i bildene sine, så likt noen ganger at venner sier de har sett et bilde av Yngvild og så er det Bentes bilde de har sett, og vice versa. Brita sine bilder er lyse, mer formalistiske, lek med former, linjer, men med hverdagsmotiver klippet fra aviser og sånt vevd inn komposisjonene. De har heller ikke den samme ladede stemningen, det litt uhyggelige, som Bente og Yngvild sine bilder har. Jeg må kikke litt nøyere neste gang, jeg kan ha blitt lurt av de lyse, lette fargene... Forbindelsen er ikke så opplagt, men det kan være man føler tilhørighet, selv om det opplagt visuelle ikke er så likt. Det kan være en holdning man kjenner seg igjen i. "... det er kanskje det mystiske som er fellestrekket vårt," sier Yngvild Nergaard til Moss avis. Jo, det var flere åpninger denne dagen: en utstilling med bilder av Tor Hoff, ganske artig tegneserieaktig modernisme fra 60-70-tallet, og i prosjektrommet en videoinstallasjon av BULL.MILETIC "Unfinished: Scars of the Past/Face of the Future", (se Moss avis om saken HER) og så ble det delt ut en pris; Østfold Energis hederspris for kunst og kultur, den gikk til Laila Kongvoll. Men jeg var der for å se Bente jeg da. Her er a ...... |
|
Bella er ikke med i bildene lenger. Men det er hun i det bildet, "Den store verdensbrannen" fra 1999, som er med i reklamen for Kulturnett.no for tiden. Her har Bente fått midtsia i denne ukas Ny Tid (kan dras ut og henges på veggen over PCen). Bella som Vandreren. Wanderlust. Bella sitter og kikker på den store verdensbrannen som om det var et hvilket som helst bål, og ikke en katastrofe. Ingen frykt hos hunden. Hun ligner et menneske der hun sitter og ser utover, men hun er ikke et menneske, fordi hun har ikke frykt, ikke for sånne store ting, har ingen følelse i møte med det store oceaniske, slik som Vandreren i Friedrichs maleri (til høyre her) formodentlig har. Bli oppstemt av naturens storslagenhet, nei, det er ikke mulig for oss heller lenger. Det er tilbakelagt stadium. Skulle nesten sagt i evolusjonen. Ty til naturen, ikke mulig lenger, den rene naturopplevelsen. Er ikke reint, går ikke an. Ikke at naturen er død, men den er død som speil, for oss. Den romantiske perioden er over. Og hva gjør vi med naturen da? Hvordan skal vi forholde oss til den? Eller er det bare at vi ser noe annet når vi ser i det speilet? Hjertet blir ikke fylt av lys og luft og tro. Det er en slags skuffelse som ligger i Bentes bilder, en retrett. (Fra "The desert of the real"?) Det er ikke en oppstemt wanderlust, det er mer en nedstemt wanderlust som preger motivene hennes. Et av maleriene heter "Utsikt fra hotellvindu". Vi ser så vidt vinduskarmene. Utenfor ligger et mørkt brunt landskap med et stort fjell, en vulkan, sluknet vulkan. I C Dahl og hans malerier fra Napoli: "Vesuvs utbrudd", 1826. I "Utsikt fra hotellvindu" ligger landskapet stille og strøknet, livløst, samtidig som den som ser er på trygg avstand bak vinduet er likevel utsikten ubehagelig påtrengende, åpent som en pupill mot mørket. Det er ingenting der der ute. Likevel kjennes det litt farlig, at det er så tomt, dødt og taust. Som et ubeboelig månelandskap. Tidligere har det farlige der ute vist seg som en kyklop, i "Ubuden gjest" , kyklopen har stilt seg opp rett utenfor kjøkkenvinduet og glaner inn. Vulkanfjellet i "Utsikt fra hotellvindu" har noe av den samme påtrengenheten, men det er ikke et vesen som stirrer på oss, det er bare naturens goldhet, eller goldheten i den som speiler seg i naturen som er så urovekkende her.
Tilslutt noen utsnitt av et par av Yngvild Nergaards bilder: "Uten tittel" og "Furu med lamper". ![]() ![]() |