I dagens Morgenbladet(papir)utgave annonseres det for ULTIMA Oslo Contemporary Music Festival.
Et foto av en mann som blåser i en liten (dommer?)fløyte, en 2-3 meter foran han et stativ og en sky av opphakket salat. Teksten under bildet:
Et foto av en mann som blåser i en liten (dommer?)fløyte, en 2-3 meter foran han et stativ og en sky av opphakket salat. Teksten under bildet:
Lettuce Music for Sten Hanson:the piece requires two performers, a head of lettuce on a music rack, a whistle and a small charge of explosive. Short signals on whistle. Head of lettuce explodes: A green rain. Long signal on whistle.
- Bengt av Klintberg, 1963.
Denne teksten finnes på side 129 HER, i r e - r e c e i v e d i de a s a generative dictionary for research on research, 2006.
Bengt af Klintberg er en svensk kunstner og folklorist kjent for bøker som Råttan i pizzan. Han er også Fluxuskunstner.
Teksten over er en beskrivelse av en performance han gjorde i Oslo i 1963. En av Fluxus idéer er å dele, derfor har de utgitt flere hefter med beskrivelser av performancer, en slags poetiske oppskrifter, til fri benyttelse av de som måtte ønske å gjenoppføre performancene. Finnes i pdf HER.
Da jeg gikk på SHKS (1990-95) hadde vi en periode performanceworkshop med en annen Fluxuskunstner, Ken Friedman. Vi jobbet blandt annet med disse Fluxusheftene. Jeg falt for Green rain!
Professoren vår, Hilmar Fredriksen skulle ha et foredrag om performance på Arkitekhøgskolen. Han ville heller vise enn å snakke og inviterte gruppa som jobbet med performance til å bli med. Det blei et skikkelig bra performanceprogram. Jeg gjorde Bengt av Klintbergperformancen bl.a.. (alene, ikke med two performers).
Litt om forberedelsen til performancen: en liten mengde sprengstoff, hvor skulle jeg få det fra? Jo, i en fargehandel oppe i Bogstadveien hadde de utsalg av sprengstoff. Men man måtte ha tillatelse for å kjøpe det. Jeg forhørte meg om hva jeg måtte ha for å sprenge et salathode i passelige filler. Mannen bak disken ble mer og mer rød i hodet under vår samtale. Han trodde vel det var skjult kamera eller noe og skjønte enda mindre når det ikke var det. Fenghetter var saken. Så gikk jeg til politihuset på Grønland og forklarte en politimann hva jeg skulle bruke fenghettene til. Og jeg fikk tillatelse til å kjøpe noen fenghetter. Slik at jeg kunne øve meg litt før vi skulle ha forestillingen på Arkitekhøgskolen. Jeg gikk tilbake til fargehandelen og la lappen på disken og fikk fenghettene mine. Tilbake på skolen ryddet jeg et lite rom ute ved baktrappa og rigget til notestativet, salathodet med fenghette stukket opp i og ledning til batteriet. Men det var så skummelt å skulle koble til ledningen. Faktisk turte jeg ikke gjøre det før tidlig på morgenen den dagen vi skulle ha forestillingen. Det smalt så det stakk i kroppen etterpå.
Performancen på Arkitekthøgskolen gikk helt fint, bortsett fra at notestativet veltet i eksplosjonen. Salathodet ble forvandlet til grønt regn, ikke bare hakkemat. Jeg sto ca 1 meter fra notestativet. På veggen bak meg ble silutten min stående i hvitt mens resten av veggen var grønn av regnet.
Ken Friedman fortalte Bengt av Klintberg om performancen over telefon. Bengt lå så høyt at hans datters kanin fikk panikk i buret sitt.
