plurabella!: Bente på F15

14. april (over en måned siden...) var jeg så heldig å få sitte på med Trine til Moss for å overvære Bentes åpning på Galleri F15. Jeg har jo vært Bente-fan siden vi ble kjent på Kunstskolen i Rogaland i 1984. Så fantastisk god til å tegne og male. Jeg husker vi da vi hadde stilleben-periode. Jeg sto og træla for å finne nøyaktig de fargene jeg så og endte opp med et ganske flinkt, men dødsens kjedelig maleri, som jeg malte over senere. Bentes bilde var fullt av saftige farger og liv... Særlig var jeg imponert over noen kalde rød- og grønnfarger hun hadde brukt. Som jeg overhode ikke hadde sett, ja, de var vel egentlig ikke der i oppstillingen, men det fikk bildet til å se ut som kunst....Kan le av det nå.
"Står som pinne i kuskit" er Trines karakteristikk av Bentes bilder. Alltid er farger og komposisjon smakk på plass, aldri et malplassert strøk. Godt å se på.
Men vi ble advart på turen til Moss: bildene er mer dystre nå. Bente har forlatt den Donald Duck-aktige humoren som hun har brukt i bildene sine i mange år nå, og som har gitt selv det verste forlis, det være seg med båt eller fly, en viss sjarme. Uten at hun har planlagt det slik, å forlate humoren. Jeg tenker at det er bra. Det er en uvane å smile når man holder på å dø.

Ja, det var jo ikke bare Bente, Bente Louise Aas, som hadde åpning denne nydelige vårdagen på Jeløya. Bente stiller ut i gruppe denne gangen. Over ser du damene få blomster av kuratoren. Brita Skybak, Yngvild Nergaard og Bente har funnet hverandre og søkt utstillingplass sammen i det siste. Fordi de gjenkjenner noe i hverandres kunstnerskap. Kuratoren kalte det for naivistisk surrealisme. Tja, kanskje, kanskje ikke. De har ikke funnet et presist ord for det selv, det de måtte ha til felles. Syns selv det er lettest å se likhetstrekk i Bente og Yngvild sine bilder, både i fargeholdning; brunt, og ofte mange ganske kulørte kulørtoner (NCS-terminologi...), og i de underfundige motivene, som Bentes kjøkkenkrakk ute på bakken og Yngvilds lamper oppe i furutreet. Inneting tatt med ut. Det er jo det unheimliche, at man får frem en fremmedhet ved det kjente. Og de bruker begge tilsynelatende folketomme modernistiske hus med opplyste rom som motiv i bildene sine, så likt noen ganger at venner sier de har sett et bilde av Yngvild og så er det Bentes bilde de har sett, og vice versa. Brita sine bilder er lyse, mer formalistiske, lek med former, linjer, men med hverdagsmotiver klippet fra aviser og sånt vevd inn komposisjonene. De har heller ikke den samme ladede stemningen, det litt uhyggelige, som Bente og Yngvild sine bilder har. Jeg må kikke litt nøyere neste gang, jeg kan ha blitt lurt av de lyse, lette fargene... Forbindelsen er ikke så opplagt, men det kan være man føler tilhørighet, selv om det opplagt visuelle ikke er så likt. Det kan være en holdning man kjenner seg igjen i.
"... det er kanskje det mystiske som er fellestrekket vårt," sier Yngvild Nergaard til Moss avis.

Jo, det var flere åpninger denne dagen: en utstilling med bilder av Tor Hoff, ganske artig tegneserieaktig modernisme fra 60-70-tallet, og i prosjektrommet en videoinstallasjon av BULL.MILETIC "Unfinished: Scars of the Past/Face of the Future", (se Moss avis om saken HER) og så ble det delt ut en pris; Østfold Energis hederspris for kunst og kultur, den gikk til Laila Kongvoll. Men jeg var der for å se Bente jeg da. Her er a ......

..... ved siden av "Utenfor byen". Mørkt landskap, komplementærkontrasten på plass; blågrønn mot rød, en tynn turkis lysstripe langt, langt borte. I forgrunnen; kun et dødt tre ved siden av en sånn stålrørskrakk med lyseblått plastikktrekk som alle kjenner fra kjøknene på 60-70-tallet, den krakken jeg nevnte litt ovenfor her. Hvor kommer lyset fra som lyser opp treet og krakken? Hvor har det blitt av han som satt på stolen. Har han gått inn i det beksvarte landskapet i mellomgrunnen, eller trukket seg inn, bort fra det som kanskje var et hyggelig landskap, en fin solnedgang, nå er det bare den tynne turkise stripen for beksvarte natta. Inn til det elektriske lyset. La landskapet være igjen, ligge igjen, øde, forlatt, utbrukt. Landskapet som et sted å sende ut vår lengsler og håp virker ikke lenger, tenker jeg. Det ødelagte treet kjenner vi fra romantikken. Mens det spirer og gror rundt romantikkens ruintre er det her bare det ødelagte treet igjen. Ingen ny vår etter en hard kamp eller en hard periode for landet som man mener den brekte bjerka i I C Dahls "Stalheim"-bilde betyr. Men det er saftig og tett av farge da. Dystrere, ja, men ikke uten sjarme. Jeg tenker på et tidligere maleri av Bente: "Vårnatt"; der spirer det mens båten står i brann og synker. Natur og kultur går ikke i takt. Det var vel bare en idylliserende tanke anyway i romantikken, da verden ble industrialisert mens (noen) kunstnere tydde til landsbygda, det opprinnelige, menneske og natur i real brytekamp med hverandre. Naturen er tom og har alltid vært det. Den har ingen sympati for oss. Naturen er nærmest død i bildene hennes nå, i hvertfall øde.

Bella er ikke med i bildene lenger. Men det er hun i det bildet, "Den store verdensbrannen" fra 1999, som er med i reklamen for Kulturnett.no for tiden. Her har Bente fått midtsia i denne ukas Ny Tid (kan dras ut og henges på veggen over PCen). Bella som Vandreren. Wanderlust. Bella sitter og kikker på den store verdensbrannen som om det var et hvilket som helst bål, og ikke en katastrofe. Ingen frykt hos hunden. Hun ligner et menneske der hun sitter og ser utover, men hun er ikke et menneske, fordi hun har ikke frykt, ikke for sånne store ting, har ingen følelse i møte med det store oceaniske, slik som Vandreren i Friedrichs maleri (til høyre her) formodentlig har. Bli oppstemt av naturens storslagenhet, nei, det er ikke mulig for oss heller lenger. Det er tilbakelagt stadium. Skulle nesten sagt i evolusjonen. Ty til naturen, ikke mulig lenger, den rene naturopplevelsen. Er ikke reint, går ikke an. Ikke at naturen er død, men den er død som speil, for oss. Den romantiske perioden er over. Og hva gjør vi med naturen da? Hvordan skal vi forholde oss til den? Eller er det bare at vi ser noe annet når vi ser i det speilet? Hjertet blir ikke fylt av lys og luft og tro. Det er en slags skuffelse som ligger i Bentes bilder, en retrett. (Fra "The desert of the real"?) Det er ikke en oppstemt wanderlust, det er mer en nedstemt wanderlust som preger motivene hennes. Et av maleriene heter "Utsikt fra hotellvindu". Vi ser så vidt vinduskarmene. Utenfor ligger et mørkt brunt landskap med et stort fjell, en vulkan, sluknet vulkan. I C Dahl og hans malerier fra Napoli: "Vesuvs utbrudd", 1826. I "Utsikt fra hotellvindu" ligger landskapet stille og strøknet, livløst, samtidig som den som ser er på trygg avstand bak vinduet er likevel utsikten ubehagelig påtrengende, åpent som en pupill mot mørket. Det er ingenting der der ute. Likevel kjennes det litt farlig, at det er så tomt, dødt og taust. Som et ubeboelig månelandskap. Tidligere har det farlige der ute vist seg som en kyklop, i "Ubuden gjest" , kyklopen har stilt seg opp rett utenfor kjøkkenvinduet og glaner inn. Vulkanfjellet i "Utsikt fra hotellvindu" har noe av den samme påtrengenheten, men det er ikke et vesen som stirrer på oss, det er bare naturens goldhet, eller goldheten i den som speiler seg i naturen som er så urovekkende her.

Her; Bente ved siden av "Søndag morgen". Det er noe som skjer der borte, som ikke skjer her. Vi er ikke der hvor det skjer, men vi både lengter og grøsser. For det kan være noe grusomt som skjer der borte. Ja, det er nok det. Noe kirurgisk. Eller en som har blitt sittende oppe hele natta til det lysner igjen. Huset er badet i verdenslys, orange stmosfære, stille brann. Men det der inne har vendt seg bort fra det, tenker jeg, inn mot noe annet. Huset er jo også som et tårn. Noen har satt seg i tårnet. Tidligere bilder med dette motivet heter f.eks. "Festen", men 'festen' kan jo være fremtiden... Det er wanderlust her også, noe, noen som strekker seg, vi strekker oss mot det som skjer der borte, noen strekker seg mot noe der inne, jobber iherdig kanskje, samtidig kommer litenhet fram. Eros er mangel og drift, svinger mellom storhetsvanvidd og mindreverdsfølelse. Det er så alment, så gjenkjennelig, og slett ikke uten sjarme, ikke så mye humor som før. Det tåler vi.

Nå står forresten kyklopen og skuer utover mot horisonten høyt oppe fra Second Life galleriet mitt Gallery urEN lUREN, fordi jeg har fått lov å vise noen av Bentes bilder på den første utstillingen der, som åpner offisielt snart... Bente lager jo alltid små bilder. Her har jeg latt dem få hele veggen.