Billedkunstneren Louise Bourgeois døde 31. mai. Hun ble 98 år og var aktiv til det siste. Først da hun var i 70-årene hadde hun sitt store gjennombrudd og har siden vært på manges favorittliste, også min.
Føste gang jeg virkelig la merke til henne var da vi var på studietur til New York med SHKS, institutt for Farge, oktober 1994. Vi så utstillingen hennes The red rooms på Peter Blum. Flyet vårt hjem var forsinket og vi måtte vente flere timer før vi kom avgårde. Jeg intervjuet mine medstudenter om hvilke kjendiser de hadde sett, hva som hadde gjort sterkest inntrykk på turen o.a.. På spørsmål om største kunstopplevelse scoret "gamla" høyt hos mange. Jeg spurte meg selv: "Nina, hva likte du best?" "Desidert Louise Bourgeois." Jeg var solgt. (Jeg hadde sett utstillingen hennes i den amerikanske pavilliongen på Venezia biennalen i 1993 også, men den gikk ikke til hjerte på meg slik som The red rooms gjorde.) Det var noe med at det var så inderlig, så intimt, så sårt og så vakkert. Og helt originalt utformet med trådsnellestativet, kontrasten mellom den tynne tråden og massen av tråd i snella, den ene turkise snella mot de mange røde. Den rosa hengende tunge gummiformen med tynne nåler stukket i med røde tråder tredd i nålene. Leketoget på den harde røde dobbeltsenga. De underlige oppkveila røde glasspølsene og hendene. De tunge brune dørene som bygde opp de to små rommene. Det å gå inn i rommene, inn i en fortetta følelse. Sorg. Varme.
Mine skisser/notater fra The red rooms-utstillingen:
Om Heksemonumentet i Vardø og Louise Bourgeois bidrag til det HER.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar