Kristina Hjemme alene

Lørdag 28.oktober (i går) åpnet Kunstnerforbundet ny utstilling. Kristina Bræin er en av utstillerne, og siden jeg er Kristina-fan, som jeg har vært siden vi gikk på Farge, SHKS, så skriver jeg bare om hennes utstilling her, selv om de andre var bra de også... Det første som slo meg da jeg fikk invitasjon til åpning var mine egne stetteglass som jeg lagde til min forrige separatutstilling for 2 år siden, ca 30 glass i alle mulige skrotmaterialer. Men Kristina gjør det på en helt annen måte, en måte som jeg beundrer sterkt. Hun greier å heve tinga opp på et plan som jeg føler jeg aldri kommer til å nå.

Men hva skjer så når Kristina er Hjemme alene, som er tittelen på utstillingen hennes? Jo, da er det fram med maskeringstapen og ned med gardinene, da er det lek med fyrstikker og stikkontakter, sette lamper ned i plastikkbagger og klistrer finérgulv oppetter vegga. Men det er ikke egentlig det som skjer, det er for litterært tenkt. Det som egentlig skjer er at en farge i en plastikk bag forbinder seg med en farge på veggen ved siden av slik at det ser ut som om de har noe mer felles enn bare at de har samme farge. De hører sammen plutselig. Det er det formale ved tingene, de hverdagslige tingene, som får utfolde seg og bli det viktigste, og da blir det RART, enda det er det som er basisen i all kunst, disse analogiene. Likhetsfaktoren: at like ting forbinder seg med hverandre, likhet i form, farge, tekstur. Også betydninger kanskje.

Det handler om lys for eksempel, lys spiller en hovedrolle i billedkunsten eller i det at noe er synlig i det hele tatt. Så det er disse grunnleggende tingene det handler om hos Kristina (tror jeg). Det er det som gjør disse tilsynelatende enkle verkene så veldig interessante og bra, og egentlig veldig komplekse. Materialene er enkle: et grenuttak og noen telys, et gardinbrett og maskeringstape. Jeg er så glad for at noe for lov til å vise slik ting! Og hvordan hun behandler rommet: installasjonen er i det lille rommet på Kunstnerforbundet. Lille, men det er ikke lite lenger! Det er stort og åpent. Jeg har aldri sett en så bra utstilling i vindusrommet før, akkurat som rommet har blitt løftet opp på et høyere plan det og, ved hjelp av Kristinas installasjon, da mener jeg kvalitetsmessig, ikkeno new-age. Mange vil kanskje finne Kristinas utstilling vanskelig å forstå, det er jo nesten ingenting der, men da vil jeg påstå at de ikke egentlig forstå andre kunstutstillinger heller, for det handler om de helt grunnleggende ting i kunsten, som all kunst bygger på, hvis ikke folk forstår det så er det ikke kunst det de ser i andres kunstverk som de tror de forstår, det mener nå jeg. For her er alt uvesentlig skrella bort, selv om og det allikevel er beholdt en konkret tilknytning til det hverdagslige. Det som er fjerna er alt det som ligner på kunst, men ikke er det.... Dødsbra! Her er link til kbrain.no