Jeg vil skrive noe om Sophie Scholl ...,

selv om alle snakker om Nina Skåtøy & co. Det er denne filmen jeg har gått og ventet på: Sophie Scholls siste dager. Premieren var 24. februar. Jeg så den i går. Alle gråt. Jeg tror ikke det var noen sentimental gråt, men jeg er ikke helt sikker.
Jeg blei interessert i Sophie Scholls historie for et par år siden. Jeg søkte på 'Walhalla' og fant henne. Hvorfor Walhalla? Da jeg studerte kunsthistorie, mellomfag for mange år siden (1989), skrev jeg oppgave om Anselm Kiefer, min favorittmaler på den tiden. Oppgaven het "Anselm Kiefer og den tyske nasjonalistiske arv". Jeg mente å ha funnet en forbindelse mellom hans Wege der Weltweisheit-bilder, de i fra skogen (en skog, eller spesielt Teutoburgerskogen) med alle navna eller bildene av Deutschlands Geisteshelden, de tyske åndsheltene, svevende rundt.

Slaget i Teutoburgerskogen - Hermannslaget - Die Hermanschlacht, Varus og alt det der - urslaget, da germanske stammer satte en stopper for Romerrikets ekspansjon i år 9. Slaget som ble en viktig fortelling på 1800-tallet igjen, i prosessen med å samle de tyske statene til en stat. Herman ledet germanerne. Varus og hans romerske tropper ble slått. Se forøvrig den artige artikkelen som sto i Morgenbladet for litt siden her.

Hermann-minnesmerket i Teutoburger Wald ved Detmold.

En forbindelse mellom Kiefers motivkrets og Walhalla, ærestempelet for fortjente tyskere som kong Ludvig 1. av Bayern fikk reist i Donaustauf, øst for Regensburg, Bayern, som sto i ferdig 1842. Tempelet er en kopi av det doriske Parthenontempelet på Akropolis, Athen.
Inne i tempelet står hvite byster og minneplater til ære for fortjente tyskere fra Hermanns tid og fremover. Ute, i gavlfeltet på den ene siden; en allegorisk fremstilling av Germania med småstatene rundt seg, på den andre siden; Slaget i Teutoburgerskogen.
Men Sophie; for to år siden fikk Sophie Scholl plass i Walhalla. Jeg trodde tempelet var gått ut av bruk for lenge siden, men det er høyst levende. Søknader om plass i hallen til din kandidat kan du rette til Bayerischen Staatsministerium für Wissenschaft, Forschung und Kunst. Personen må ha vært død i 20 år, være fra det tyskspråklige området og ha gjort seg betydelig innen politikk, samfunn, vitenskap eller kunst.

Den 22. februar, 2003, på 60-års-dagen etter sin død, fikk Sophie sin byste på den bayersk Olympen Walhalla. Hun står der til ære for sin motstand mot det tredje riket og som representant for alle personer, kjente og ukjente, som deltok i motstandsbevegelsen.

Sophie Scholls byste i Walhalla ved Donaustauf, Bayern.

Selv var hun med i "Den hvite Rose" (alt. link). 18. februar, 1943, ble hun og broren Hans tatt for å ha lagt ut flygeblader på universitetet i München hvor de var studenter. Få dager etter ble de dømt for høyforæderi og dommen ble fullbrakt umiddelbart.
Sophie var den femte kvinne som fikk byste i Wallhalla.

Interiør, Walhalla.	Walhalla ved Donauen, Bayern.

Bøker om Sophie på norsk fra Deichmanske:
Vinke, Hermann Sophie Scholls korte liv (med samtaler/interju med søsteren Inge Aicher-Scholl og Inges venninne, forfatter Ilse Aichinger (som var med i Gruppe 47, som også Paul Celan var med i. Anselm Kiefer laget en serie bilder med titler som "Dein goldenes Haar, Margarethe", som er fra Celans "Todesfuge".).) Vinke har også skrevet om vennen til Sophie, Fritz Hartnagel.)
Inge Scholl: Den hvite Rose.

En litteratur pris: Geschwister-Scholl-Preis
Et menighetssenter: Das Sophie-Scholl-Gemeindezentrum, og hvorfor det er oppkalt etter henne.
Også en rekke skoler i Tyskland er oppkalt etter Hans og Sophie Scholl.

Filmen: Filmavisen (no.1 -feb/mars 06) skriver at Sophie under "rettsaken" satt med brukket bein som følge av forhørsmetodene, men dette er ikke med i filmen. Dramaturgisk kan jeg skjønne grepet. Den endelige fysiske ødeleggelsen virker mer sjokkerende nå, enn hvis den hadde skjedd gradvis. (Veit ikke om jeg hadde orket å se filmen hvis de hadde tatt med torturen.) Det er fint at det fokuseres på ordet, ordvekslingen, vi kunne nesten kalle det samtalen, og manuset er basert på avhørsprotokoller så det må vel være noe sannferdig ved det.
Sophies forblir hel gjennom hele filmen, nesten urørt, både fysisk og mentalt. Hun er ung, ren, jomfruelig og sterk i troen. Hadde hun vært katolsk kristen var hun kanskje kanonisert nå. Hun er evangelisk luthersk. (Se kritikk av bok som vil gjøre henne til katolikk.) Men er hun i ferd med å bli gjort til helgen allikevel? En blanding av sekulær og kristen helgen. Et ikon. Ja. Og inntrykket mitt er at denne filmen har til hensikt å befeste hennes helgenstatus.
Hvorfor henne og ikke en annen fra motstandsbevegelsen? Hun var jo ikke noen frontfigur. Husker ikke hvor jeg leste noens kritiske tanker om helgengjøringen av Sophie. De forsøker å skape en Tysklands Anne Frank av henne. Men det går ikke helt. Hvorfor? Jeg kjenner at jeg ikke vil være med å gjøre et ikon av henne, selv om historien hennes er viktig og gripende. Er det noe med at hun er kristen og jeg ateist? Filmen blir en historie om å være sterk i (den kristne) troen og ikke en historie om en anti-facsist. Joda, om det og, men jeg må ta kristendommen med på kjøpet og det liker jeg ikke. Skal hun gjøres til en kristen martyr, akkurat som om det var nazistenes hovedanliggende å bekjempe kristendommen?

"On the surface, Inge Scholl's Die Weiße Rose and Anne Frank's Diary have little in common - one is a story of active resistance, the other a story of trying to survive. But both show how the individual can retain dignity in the face of evil. Both are true stories of people who were put to death by an evil régime, but whose example has outlived the tyranny which crushed them. Is there a reason (other than chance and good publicity) why one book has been read so widely and the other is now much less famous?", som det spørres her, og hva svarer jeg?

Er det mistanken om at Tyskland trenger et slikt ikon som utstråler uskyld, mot og tro, som en motvekt, for å glemme at de fleste ikke oppviste dette motet dengang da, men stort sett var medløpere, kristen eller ikke?
Er det derfor jeg er litt ubekvem også med at Sophie ikke røres, liksom ikke besudles i filmen? Det er no jomfru Maria-greier på gang her. De blir ikke skitne, ikke noen av dem, ikke nazistene heller, alt er helt. Rent og pent. Men alle gråt.