Mitt bidrag til gårsdagens skriveverksted

En oppgave vi fikk (hadde noe med minne å gjøre), som vi løste og leste opp hvis vi ville. Alle var så forskjellige, men fine på sin måte. Jeg ligger vel litt i faresonen når det gjelder tre-fugl-hånd. Klisjé, mystifiserende, for lite konkret og sanselig syns jeg selv. Jaja, sånn blei det hvertfall:

Mine omgivelser tiltrodde meg en slags menneskelighet. De forventet at jeg skulle "bli lei meg".
Jeg så stive trær langs toglinja. Fuktigheten klemte seg fast til dem og ble til spyd. Midt på dagen ble spyda til dråper som falt.
Sorgløsheten var en bivikning, for meg var den selv virkningen. Den hadde oppstått og forfinet seg under "kuren" som den samme omgivelsen hadde satt meg på. Den hadde blitt formet under et trykk. Den var blitt til under trykket.

Hm. Hvis en lar vær å vise det til non, kan en jo bare si til seg selv, det der var jo ganske dumt og så glemme det. Så er det det å vise noe som ikke er ferdig, er det no vits? "Jeg skriver for å få tanken til å skamme seg". Det hjelper hvertfall på skammen å vise det....